Store Rauddalstind 2157 moh, en super skitur!

Store Rauddalstind 2157 moh med sin karakteristiske toppkrone.

Store Rauddalstind har jeg tidligere beskrevet, den gang var det et sommertips.
Men, denne stortoppen er også en knallfin skitopp. Det er en drug tur, men dagene er lange nå, og på ski når man langt.

Går du denne turen fra parkeringsplassen ved Sletthamn i Leirdalen, så blir den totale distansen ca. 3 mil. Toppen kan selvfølgelig også tas på dagsturer frå både Leirvassbu og Olavsbu.

Starter du turen ved parkeringa i Leirdalen, så har du ca.5 km inn til Leirvassbu.
Lett terreng i en brei dal, med høye topper på begge sider. Dette er egentlig en liten knalltur i seg selv. En litan rast kan lett tas i veggen ved Leirvassbu, før turen går videre til Gravdalen.
Denne følges et lite stykke nedover, og etter Gravdalspallen svinger du lett innover Semmeldalen til venstre. Du har et nydelig utsyn her nedover. Gravdalen fortsetter i retning Skogadalsbøen, og skifter etter hvert navn til Stor-Utladalen. Utsikten tar deg rett til Skagastølstindene. Et mektig skue!
Semmeldalen er lettgått, og når du nærmer deg bandet, og er på vel 1500 moh, svinger du ruten din til høyre og begynner på motbakkene mot toppen. Du skal opp sør for Kristenbreen og Alvbreen, og over topp 1965, før den siste og bratteste bakken opp mot toppen forseres. Toppkrona på Store Rauddalstind er stor og flat, men på vinterstid og langt utover sommeren, skal man være forsiktig på kantene her, da det alltid er hengeskavel ut mot Kristenbreen.

Utsikten fra denne toppen er ganske enkel helt enorm! Man er virkelig i hjertet av fjellheimen her oppe. Du er høyt, og du har drøssvis med tinder rundt deg på alle kanter. En magisk plass!

Returen vil jeg anbefale lik som oppturen.
Skiutstyr til denne turen er fjellski. Alltid fjellski!

Vestre- og Store Rauddalstind, med Mjølkedalstind tittende frem til venstre. Så har du Sjogholstind, Rauddalseggje og Austre Rauddalstind helt til venstre.

Rute Leirvassbu Store Rauddalstind.(Sommerrute i rødt, vinterrute i grønn)

Vinterveier i Jotunheimen.

Fredag 15. mars åpner Leirvassbu for vintersesongen. Da er det brøyta vei 9 km innover Leirdalen fra "Vegasjelet" til Sletthamn. Dette betyr at det nå blir en utrolig mye lettere adkomst til mange av kremtoppene i dette området. Her er det mange muligheter for flotte skiturer og høye topper!

Fra før har Spiterstulen åpnet sin vei inn til hytta, og til Bessheim og Gjendesheim er det farbart stort sett hele vinteren. Veien fra "Vegasjelet" over Bøverkinnhalsen til Rustasætre, som tar deg videre på ski til Krossbu og Sognefjellshytta, ventes også åpnet om ikke så altfor lenge.

Ellers så kan jeg melde om nydelig vintervær, som varierer fra plussgrader i sola til godt under 20 minus om natta. Uværet som herja for en liten tid tilbake har skapt en del hardt og skavlete føre.

Et kjent syn for mange. Fra Sletthamn i Leirdalen, dit veien nå snart blir åpnet. Stetind 2020moh hilser deg velkommen!

Storbreen, Store Smørstabbtind 2208moh og Kniven 2133moh sett fra vinterparkeringsplassen i Sletthamn i Leirdalen.

Vinterbrøyta veier inn i hjertet av Jotunheimen.

Noen bilder fra februar 2013.

Februar er snart omme, og nok en gang har denne måneden gitt mye fint vær og supert føre.
Er ennå lenge igjen av vinteren her i høgfjellet, så folk kan bare fortsette å nyte, for føret er kanon!!

(Trykk på bildene for å få de større)

Heksete 2105 moh.

Bakaste Storgrovhøe 2259 moh.

Fra høgre ser du mot Sekken 1596 moh, Geithøe 1306 moh, Blåhøe 1497 og selveste Liabrekulen 1910 moh.

Mot Hestbrepiggane og Heksete 2105 moh.

Loftet 2170 moh i front, og Skagsnebb 2003 moh bak til venstre.

Skagsnebb 2003 moh sentralt, med Bakaste Skagsnebb 2093 moh til høgre og Storbreahøe (Jervefonne) 2001 moh til venstre.

Skeie 2118 moh sentralt, med Veslebjørn 2150 moh bak til venstre.

Sol på Tjønnbakken ved Raubergstulstjønne, med Glittertind i bakrunn.

Storgrovhøe 2253 moh.

Storjuvbrean, med Storjuvtind 2344 moh og Ymelstind 2304 moh heilt bak til høgre.

Sygardshaugen med Nørdre Trollsteinhøe 2201 moh bak til høgre.

Vind fra Dumhøe 2181 moh utover mot Heimre Illåbrean.

Vind på "Tind"! (Glittertind)

Store Tverråtind 2309 moh og Lindbergtind 2120 moh.

Med sine 2309 meter over havet er Store Tverråtind en av Jotunheimens stortopper.
Toppen ligger på vestenden av en rygg med flere Tverråtinder, i høgtopp-området mellom Leirdalen og Visdalen. Med breer og tinder på alle kanter, et dette virkelig et område som lagrer mange gode syn på netthinna. Det som er det fine med denne tinden, er at den er lett å nå, og således tilgjengelig også for de som ikke har byttevis med erfaring. Selv så inneklemt imellom breer som den er, så kan den faktisk nåes uten brekontakt om sommeren.
Ruten jeg nå vil beskrive, tar utgangspunkt fra Spiterstulen i Visdalen, som er et utmerket utgangspunt til et hav av stortopper i Jotunheimen.

Fra 1100 meters høyde på Spiterstulen, følger du i starten innover Visdalen langsmed elva Visa. Etter en liten stund tar du av og peiler deg inn på første "bredal" på høyre side. Her kommer bregrove Tverråe ned. Av navnet er det lett å forstå at det er Tverråbreen som mater denne på sommeren.....men det gjør også Svellnosbreen.
Etter en stund, når du har runda inn, vil  få Eventyrisen i Svellnosbreen på din høyre side, og du får Styggehøe 2213 moh på din venstre side.
Etterhvert møter brefronten av Tverråbreen deg, og du er nå rundt 1600 moh. Denne er normalsett trygg og fin på vinterstid, og du følger oppover på høyre side. (sommertid kan denne etappen gjøres langsetter morena istedet for bre) Ditt neste referansepunkt blir nå Nedre Tverråbandet, her du "går i land" fra breen. Her har du mulighet for å raske med deg en bonustopp på turen. Lindbergtinden 2120 moh står rett ved deg på din venstre side, og det er ikke mange minuttene du bruker på denne avstikkeren. Lindbertinden er en artig topp, og er egentlig en bergrygg som skjærer breen i to ved Øvre Tverråbandet, og gjør at du får Tverråbreen til venstre og Nørdre Illåbreen til høyre.
Ruten videre opp til Store Tverråtind sier seg mye selv. Vel oppe på ryggen er det en liten svipp østover før du endelig står på selve toppunktet. En virkelig kremtopp!! Her har du en helt fantastisk utsikt til tinder og breer. En utsikt som kan ta pusten fra noen og enhver!
Har du ikke tenkt deg lengere, så tar du returen etter løypa du gikk opp.
Ønsker du fremdeles å gasse på og ruske med deg flere topper, har du en fin anledning til det. En artig variant da, kan være å skli ut på Svellnosbreen, gå opp den bratte sør/øst-flanken på Storjuvtinden 2344 moh for et besøk der. (Pass på, her er det bratt! Anbefales KUN på trygt og godt føre). Vel nede igjen fra denne, kan du lett ta med deg Svellnosbrehesten 2181 moh (nunatak), før du cruiser nedover Svellnosbreen på høyre side slik at du kommer sør for Solskinnstoppen og det kraftige brefallet.
Dette er et utrolig fint turområdet på ski nå framover vårvinteren!

GOD TUR!

(Trykk på bildene for å få de store. Kart med inntegna rute nederst)

Tverråtindene rett imot, i et mylder av tinder.

Samme bildet med litt mere zoom. Utsikten er fra Galdhøpiggen.

Lindbergtinden sett fra Store Tverråtind.
(scanna papirfoto)

Store Tverråtind sett fra Storjuvtind. Svellnosbrehesten fremme til venstre.
(scanna papirfoto)

Ruta Spiterstulen - Lindbergtind/Store Tverråtind.

Aust-Stornubben 2049 moh. (..og resten av Nautgardstind-massivet)

Fra Aust-Stornubben mot Glittertind og Galdhøpiggen.

Fra Sjodalen i Vågå, har du mange flotte turmål. Et av dem er Nautgardstind-massivet, som inneholder 5 topper over 2000 meter. Her finner du Aust-Stornubben 2049 moh,
Vesl-Stornubben 2055 moh, Stornubben 2174 moh, Austre Nautgardstind 2194 moh og Nautgardstind 2258 moh.

Et fint utgangspunkt for disse toppene, er Hindsæter rett ved riksvei 51.
Du starter altså på cirka 900 moh.
Ruten går opp mot Hindflye på nordsiden av Stor-Hinde. Når det så flater ut inne på selve flya, dreier du vestover, og peiler deg inn på oksla som går ned fra Aust-Stornubben. Det er rimelig lett å orientere her oppe, da denne ryggen med topper ligger rett fremfor deg når du kommer opp på Hindflye.

Det er som regel greie forhold opp her, men om forholda er u-greie opp sida mot toppen, er det en mulighet å gå rundt om Svartnubben og Hindnubben, for å unngå utsatte områder. (Dette viser jeg på eget kartutsnitt.)

Vel oppe på Aust-Stornubben, er du på 2049 moh, og toppene videre innover i Jotunheimen viser seg fra en god side, og prøver å lokke deg videre på tur. Et storslagent syn!
Glittertind er en nær nabo her, men du har faktisk topper helt ved deg, som er enkle å ta med seg om du har lyst til å gå lengere på denne turen. Du kan som sagt få med deg 4 til over 2000 meter. Orienteringa videre utover på disse er enkel, du følger bare høydedraget videre sør-vest.
Ruten vises på kartutsnitt under.

Disse grensetoppene mellom Lom og Vågå er et utrolig fint turområde. Denne tiden på året, er det i tilegg et lettgått område. Om du ikke ønsker å jage de høye toppene, er en skitur oppe på Hindflye mot Russdalen rundt Russlirundøe til Russhelleren, en tur å anbefale.

Dette er turer jeg på det sterkeste kan anbefale.
Men husk, det er snø nå, så ta ingen sjanser. Gå forsiktig!

GOD TUR!

(...klikk på bildene/kartene for å få de forstørret...)

Rute Hindsæter - Aust-Stornubben (og de andre toppene i massivet)
 

Alternativ rute om Svartnubben og Hindnubben.

Skydive Voss - Innhopp Galdhøpiggen 2012

Natta under Dumfossen- en sann historie om snøskred.

Det er mye fokus på snøskred og snøskredfare om dagen. Det er bra det, men hvert år er det likevel folk som omkommer. Er det bare uflaks, eller tar de ikke advarslene på alvor? Kanskje en historie fra min virkelighet kan hjelpe til med å skjønne alvoret i dette.

Natta til den 4.januar 2001 vil alltid sitte fastbrent i mitt minne. Ikke på grunn av noe godt og hyggelig, men på grunn av det tristeste som kan skje...å miste noen en er glad i.

Jeg var på jobb da, og bodde på ei hytte i Jotunheimen. Like etter at jeg hadde lagt meg, ble jeg vekket av telefonen. Det var fra det lokale lensmannskontoret. To av mine gode venner hadde reist på tur denne morgenen, de skulle klatre en foss i nærheten av hytta jeg holdt til i. Faren til den ene hadde blitt bekymra, og reist for å se etter de, men hadde mista kontakta med vakthavende. De lurte da på om jeg kunne ta meg inn i området der, for å se om jeg kunne lokalisere noen av de. Sekken var alt pakka og klar, jeg bare sjekka at jeg ikke hadde helt ut den lunkne skvetten med kaffe fra termosen. Stappa nedi et par ekstra jakker, tok med hunden og reiste...

Været hadde vært dårlig denne dagen. To forsøk på å komme opp på Sognefjellet denne dagen, hadde endt i retur. Reinen beita der oppe. Det var grått, og en del vind. Sikten var dårlig.

Det tok meg ikke lenge å komme inn i området, og jeg lokaliserte fort et lys innunder fossen. Og jeg hørte rop. Såre rop om hjelp. Men ropene kom ikke fra de to kameratene mine...de kom fra faren til den ene...som er en kjernekar og god venn av meg. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på hva som kom til å møte meg, da jeg i stupmørket med lys kun fra en mini-maglite tok meg oppover den bratte sida. Jeg ville bare komme meg opp til ham så fort som mulig...og hjelpe..  Det drønna i snøen flere ganger opp, og store flak sklei litt på seg. Jeg søkte etter rygger oppover. Det var virkelig stor skredfare nå.

Rugg, min meste trofaste venn hadde jeg i mellomtiden bundet fast til snøscooteren min nede i dalen.  Jeg ville ikke ha han med opp, da jeg i bakhodet allerede hadde tenkt på muligheten for å få lavinehunder inn i området om det var skred vi  hadde med å gjøre. Han skulle ikke være til bry da, ikke sette luft eller distrahere.

Vel oppe på kanten fikk jeg øye på min venn, faren. Han hadde lokalisert et skred innunder fossen og ned elvegjelet. Jeg sklei raskt ned i juvet til ham, og en rask rekognosering fortalte oss at det var to spor opp juvet....men ingen ut.. De var under snøen...... Ting hadde skjedd fort denne kvelden og natta, så vi hadde ikke stort å hjelpe oss med. Vi hadde hver vår lykt, votter og ski. Det ble våre hjelpemidler. Overflatesøket var fort gjort, og det gav oss ingen hint, så vi gikk igang med hver vår ski i punktsøking. Vi var så nøyaktige som vi bare klarte, begge to. Det var tungt. Fryktelig tungt. Skiene måtte jages med makt ned i skredet, som hadde satt seg som betong, 14-15 timer tidligere. Etter 15-20 minutter fikk vi et hardt treff med den ene skia. Gravinga gikk igang hos oss begge. Men snøen var nesten umulig å grave i med votter, da den hadde blitt så hard. Omsider kom en vott til syne. En tøvd ullvott...med ei hard hånd inni. En tøvd ullvott som faren straks drog kjensel på... Vi brukte en halvtime på å grave frem overkroppen.. Kald, stiv, blå/hvit, med munn og nese fylt med is. Han var død.
Nå hadde jeg to venner i snøgrava. En far og en sønn...en død sønn. Skakkars kar, tenkte jeg....stakkars kar. Jeg fikla frem telefonen min, gikk noen skritt unna, så han ikke skulle høre meg så godt, og ringte politiet.
"Vi har funnet NN...han er død...jeg fortsetter..."

Skien hadde ikke blitt lettere å håndtere, og det hadde nå gått en time og 15 minutter siden jeg ble vekket av denne uhyggelige telefonen.

Jeg var så nøyaktig som jeg bare klarte...men Gud så tungt det var. Den vesle mini-magliten hadde jeg i munnen. Lyset virka ennå, men begynte å dabbe. Husker jeg stoppa opp og såg opp i himmelen, som nå hadde blitt stjerneklar, og følte meg som om jeg var på bunnen av en stor flaske. Fjella rundt greip etter meg...de prøvde liksom sluke meg..  Så et nytt stikk med skia, og et til, og et til. Da jeg dreiv med dette, ringte telefonen min. Det var kjæresten min...som var søster til han som fortsatt var borte i snøen. Hun lurte på om jeg hadde funnet broren. Jeg lovde å finne ham, jeg lovde.
Etter 1-1.5 time alene med søket og fortvilelsen, og de såre klynka av en far som låg holdt rundt sin døde sønn, kom det endeleg hjelp. De ville derimot sjekke at området var trygt før de kom ned i skredet...så noen minutt gikk det vel. Det var aldri i mine tanker da jeg kom opp.. De hadde med søkestenger. Vi tok ut søkelinje på tre mann, og satte igang...igjen. Etter litt fikk jeg et hardt treff ute på venstre kant. Kanskje bare 50-60cm under overflata, og temmelig nære kanten. Her er det ikke stein, tenkte jeg, men ville ha en av de andre til å sjekke også. De var litt i tvil, men samtidig kom nok en person opp over kanten...en med lavinehund. Hunden for fort en liten runde, og kom så rett ned til der jeg hadde påvist hardt treff. Hunden markerte funn. Den begynte å grave! Joda...her var kompisen min. Med spader istedet for votter, gikk det lettere denne gangen, men vi måtte være forsiktige da det var en liten luftlomme fra brystet og opp til panna. Men, alle tegnene var så altfor klare. En stivfrosset kropp, som fremdeles holdt et godt grep om isøksa...isblå øyne som stirret rett gjennom deg...min gode venn...min andre gode venn...samme natta...

I løpet av alle mine år i fjellet, har jeg opplevd en del. Døden er en del av det. Har mistet mange gode venner...og flere av dem har jeg også funnet.
Men jeg har alltid fått en sjanse til, og jeg vil ALDRI miste den store respekten jeg har for fjellet. Den respekten må ingen miste!