Det er mye fokus på snøskred og snøskredfare om dagen. Det er bra det, men hvert år er det likevel folk som omkommer. Er det bare uflaks, eller tar de ikke advarslene på alvor? Kanskje en historie fra min virkelighet kan hjelpe til med å skjønne alvoret i dette.
Natta til den 4.januar 2001 vil alltid sitte fastbrent i mitt minne. Ikke på grunn av noe godt og hyggelig, men på grunn av det tristeste som kan skje...å miste noen en er glad i.
Jeg var på jobb da, og bodde på ei hytte i Jotunheimen. Like etter at jeg hadde lagt meg, ble jeg vekket av telefonen. Det var fra det lokale lensmannskontoret. To av mine gode venner hadde reist på tur denne morgenen, de skulle klatre en foss i nærheten av hytta jeg holdt til i. Faren til den ene hadde blitt bekymra, og reist for å se etter de, men hadde mista kontakta med vakthavende. De lurte da på om jeg kunne ta meg inn i området der, for å se om jeg kunne lokalisere noen av de. Sekken var alt pakka og klar, jeg bare sjekka at jeg ikke hadde helt ut den lunkne skvetten med kaffe fra termosen. Stappa nedi et par ekstra jakker, tok med hunden og reiste...
Været hadde vært dårlig denne dagen. To forsøk på å komme opp på Sognefjellet denne dagen, hadde endt i retur. Reinen beita der oppe. Det var grått, og en del vind. Sikten var dårlig.
Det tok meg ikke lenge å komme inn i området, og jeg lokaliserte fort et lys innunder fossen. Og jeg hørte rop. Såre rop om hjelp. Men ropene kom ikke fra de to kameratene mine...de kom fra faren til den ene...som er en kjernekar og god venn av meg. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på hva som kom til å møte meg, da jeg i stupmørket med lys kun fra en mini-maglite tok meg oppover den bratte sida. Jeg ville bare komme meg opp til ham så fort som mulig...og hjelpe.. Det drønna i snøen flere ganger opp, og store flak sklei litt på seg. Jeg søkte etter rygger oppover. Det var virkelig stor skredfare nå.
Rugg, min meste trofaste venn hadde jeg i mellomtiden bundet fast til snøscooteren min nede i dalen. Jeg ville ikke ha han med opp, da jeg i bakhodet allerede hadde tenkt på muligheten for å få lavinehunder inn i området om det var skred vi hadde med å gjøre. Han skulle ikke være til bry da, ikke sette luft eller distrahere.
Vel oppe på kanten fikk jeg øye på min venn, faren. Han hadde lokalisert et skred innunder fossen og ned elvegjelet. Jeg sklei raskt ned i juvet til ham, og en rask rekognosering fortalte oss at det var to spor opp juvet....men ingen ut.. De var under snøen...... Ting hadde skjedd fort denne kvelden og natta, så vi hadde ikke stort å hjelpe oss med. Vi hadde hver vår lykt, votter og ski. Det ble våre hjelpemidler. Overflatesøket var fort gjort, og det gav oss ingen hint, så vi gikk igang med hver vår ski i punktsøking. Vi var så nøyaktige som vi bare klarte, begge to. Det var tungt. Fryktelig tungt. Skiene måtte jages med makt ned i skredet, som hadde satt seg som betong, 14-15 timer tidligere. Etter 15-20 minutter fikk vi et hardt treff med den ene skia. Gravinga gikk igang hos oss begge. Men snøen var nesten umulig å grave i med votter, da den hadde blitt så hard. Omsider kom en vott til syne. En tøvd ullvott...med ei hard hånd inni. En tøvd ullvott som faren straks drog kjensel på... Vi brukte en halvtime på å grave frem overkroppen.. Kald, stiv, blå/hvit, med munn og nese fylt med is. Han var død.
Nå hadde jeg to venner i snøgrava. En far og en sønn...en død sønn. Skakkars kar, tenkte jeg....stakkars kar. Jeg fikla frem telefonen min, gikk noen skritt unna, så han ikke skulle høre meg så godt, og ringte politiet.
"Vi har funnet NN...han er død...jeg fortsetter..."
Skien hadde ikke blitt lettere å håndtere, og det hadde nå gått en time og 15 minutter siden jeg ble vekket av denne uhyggelige telefonen.
Jeg var så nøyaktig som jeg bare klarte...men Gud så tungt det var. Den vesle mini-magliten hadde jeg i munnen. Lyset virka ennå, men begynte å dabbe. Husker jeg stoppa opp og såg opp i himmelen, som nå hadde blitt stjerneklar, og følte meg som om jeg var på bunnen av en stor flaske. Fjella rundt greip etter meg...de prøvde liksom sluke meg.. Så et nytt stikk med skia, og et til, og et til. Da jeg dreiv med dette, ringte telefonen min. Det var kjæresten min...som var søster til han som fortsatt var borte i snøen. Hun lurte på om jeg hadde funnet broren. Jeg lovde å finne ham, jeg lovde.
Etter 1-1.5 time alene med søket og fortvilelsen, og de såre klynka av en far som låg holdt rundt sin døde sønn, kom det endeleg hjelp. De ville derimot sjekke at området var trygt før de kom ned i skredet...så noen minutt gikk det vel. Det var aldri i mine tanker da jeg kom opp.. De hadde med søkestenger. Vi tok ut søkelinje på tre mann, og satte igang...igjen. Etter litt fikk jeg et hardt treff ute på venstre kant. Kanskje bare 50-60cm under overflata, og temmelig nære kanten. Her er det ikke stein, tenkte jeg, men ville ha en av de andre til å sjekke også. De var litt i tvil, men samtidig kom nok en person opp over kanten...en med lavinehund. Hunden for fort en liten runde, og kom så rett ned til der jeg hadde påvist hardt treff. Hunden markerte funn. Den begynte å grave! Joda...her var kompisen min. Med spader istedet for votter, gikk det lettere denne gangen, men vi måtte være forsiktige da det var en liten luftlomme fra brystet og opp til panna. Men, alle tegnene var så altfor klare. En stivfrosset kropp, som fremdeles holdt et godt grep om isøksa...isblå øyne som stirret rett gjennom deg...min gode venn...min andre gode venn...samme natta...
I løpet av alle mine år i fjellet, har jeg opplevd en del. Døden er en del av det. Har mistet mange gode venner...og flere av dem har jeg også funnet.
Men jeg har alltid fått en sjanse til, og jeg vil ALDRI miste den store respekten jeg har for fjellet. Den respekten må ingen miste!
